Intervju med Michał Micherdziński, en av de siste vitnene til at den hellige Maximilian Kolbe gav sitt liv for en annen fange. Dette skjedde i natten mellom den 29. og den 30. juli 1941 i konsentrasjonsleiren Auschwitz-Birkenau.
Michał Micherdziński ble intervjuet av Fr. Witold Pobiedziński

— De var fange i konsentrasjonsleiren Auschwitz i fem år. De ble personlig kjent med den hellige Maximilian Maria Kolbe. Hva betydde det for Dem og de andre fangene at denne munken var blant dere?
Ved ankomsten til Auschwitz ble alle fanger hilst med de samme ordene: “Dere er ikke kommet til et sanatorium, men til en tysk konsentrasjonsleir. Den eneste veien ut av den fører gjennom pipen på krematoriet. Jøder kan leve i to uker, prester lever en måned og resten tre måneder. De som ikke liker dette, kan løpe inn i ståltrådgjerdet.” Det betydde, at også disse kunne drepes, for det var uavbrutt sterkstrøm i gjerdet som gikk rundt hele leiren. Med disse ordene som begynnelse tok man ethvert håp fra fangene. Jeg mottok en ufattelig stor nådegave i Auschwitz, for jeg ble delt inn i samme gruppe som pater Maximilian. Jeg stod i samme rekke som ham da utvelgelsen av de dødsdømte fant sted. Jeg var øyenvitne til hans heroiske offer som gav meg og de andre fangene håpet tilbake.

— Hva var de nøyaktige omstendighetene som førte til det resultatet som ennå vekker så stor interesse? Som får mennesker til å spørre: Hvorfor gjorde han det, utfra hvilke verdier?
For 63 år siden, på tirsdag den 29. juli 1941, omtrent klokka 13:00, rett etter middags-appellen, gikk alarm-sirenene. Mer enn 100 desibel feide gjennom leiren. Fangene forrettet pliktene sine under store fysiske anstrengelser. At sirenene gikk betydde alarm. Og alarm betydde at en av fangene manglet. SS avbrøt arbeidet med en gang og begynte å føre fangene tilbake til leiren. Der skulle de stilles opp for å fastslå antall fanger. For oss som arbeidet med å bygge en gummi-fabrikk i nærheten, betydde det en syv kilometer lang marsj tilbake til leiren. Vi ble oppfordret til å gå fortere.
Oppstillingen åpenbarte en tragisk ting: En fange fra vår fangeblokk 14a manglet. Når jeg sier “vår blokk”, mener jeg pater pater Maximilian, Franciszek Gajowniczek, andre og meg selv. Det var en skremmende nyhet. Alle de andre fangene fikk gå tilbake til fangeblokkene sine. Og vi fikk kunngjort vår straff – stå i givakt, uten luer, dag og natt, sultne. Natten var svært kald. Ved en av SS sine avløsninger ble vi drevet sammen som bier – de som stod ytterst varmet de som stod innerst, og så byttet vi.
Mange eldre mennesker holdt ikke ut anstrengelsen det kostet å stå ute om natten i kulden. Vi håpet at vi i det minste skulle bli varmet av litt solskinn. Og vi ventet også det verste. Da det ble morgen, skrek den tyske offiseren til oss: “Fordi en fange fra deres blokk har rømt og dere ikke har forhindret eller stoppet dette, skal ti av dere dø sultedøden. Dette for å minne de andre om at ikke det minste forsøk på å rømme vil bli tolerert.” Utvelgelsen begynte.

— Hva skjer med en som vet at dette kunne bli hans siste stund? Hvilke følelser kommer opp i fangene som hører utsagnet at de dømmes til døden?
Jeg vil heller spare meg for å tenke tilbake på detaljene til denne skrekkelige situasjonen. Jeg vil bare fortelle generelt om hvordan utvelgelsen gikk for seg. Hele gruppen gikk til det stedet hvor den første linjen begynte. Der foran, to skritt fra oss, stod en tysk kommandant. Han så en inn i øynene som en gribb. Han kom til å vurdere enhver av oss, heve den høyre hånden og si: “du!” Dette „du!“ betydde at man kom til å dø av sult. Så kom han bare til å gå videre. SS-mennene dro den stakkars fangen bort fra plassen sin i rekken, skrev opp nummeret hans og stilte ham opp på siden hos vaktene.
„Du!“ lød det, som en hammer som treffer et tomt bryst. Enhver fryktet at fingeren når som helst ville peke på ham selv. Rekken som ble vurdert, beveget seg noe forover, slik at det oppstod en korridor mellom rekkene som var blitt gransket og den neste rekken. En tom plass på omtrent tre eller fire meter. SS-mannen skred gjennom korridoren, og igjen sa han: “du!, du!”. Hjertene våre hamret. Det suste i hodene våre og blodet hamret i tinningene. Det forekom oss at blodet strømmet ut av nesene, ørene og øynene. Det var tragisk.

— Hvordan forholdt den hellige Maximilian seg mens denne utvelgelsen pågikk?
Pater Maximilian og jeg stod i den syvende rekken. Han stod til venstre for meg. Mellom oss stod det to eller tre venner. Da det ble mer og mer glissent i rekkene foran oss, begynte jeg å bli grepet av en stor angst. Jeg må si at hvor viljefast et menneske enn er; når vedkommende er dødsredd, er det ingen filosofi som hjelper ham lenger. Lykkelig er den som har en tro, som kan støtte seg på noen, som kan be noen om nåde. Jeg bad til Guds Mor. Jeg må ærlig tilstå det; hverken før eller siden har jeg bedt med så stor iver.
Selv om man fremdeles hørte “du!”, forandret den indre bønnen meg såpass at jeg ble noe roligere. De menneskene som hadde en tro, var ikke til de grader skremt. De var rede til å gå sin skjebne i møte med indre fred, nesten som helter. Det er veldig viktig. SS-mannen gikk forbi meg, øynene hans streifet meg, og så gikk han også forbi pater Maximilian. Han „ville“ ha Franciszek Gajowniczek, en 41-årig underoffiser i den polske hæren, som stod på enden av rekken. Da tyskeren sa “du!” og pekte på ham, ropte den stakkars mannen “Jesus, Maria! Min kone, mine barn!” Selvfølgelig brydde SS-mennene seg ikke om hva han sa, men skrev bare opp nummeret hans. Gajowniczek bevitnet siden at han, dersom han hadde dødd sultedøden i bunkeren, ikke hadde visst at en slik klage, en slik tryglende bønn, var kommet over hans lepper.

— Følte de fangene som var blitt til overs da utvelgelsen var avsluttet seg lettet over at det skrekkelige var forbi?
Utvelgelsen tok slutt og de ti fangene var allerede pekt ut. Så fant enda en avsluttende oppstilling sted. Vi trodde at marerittet med å stå var forbi: vi hadde vondt i hodet, vi ville ha noe å spise og bena våre var hovnet opp. Plutselig ble det uro i rekken min. Vi stod med en avstand som var så lang som treskoene våre, da en person plutselig begynte å gå forover mellom fangene. Det var pater Maximilian.
Han tok korte skritt. Man kunne ikke lange ut med treskoene fordi man måtte krølle tærne inne i skoene for ikke å miste dem. Han gikk rett mot gruppen med SS-menn som stod ved den første rekken med fanger. Alle grøsset av skrekk, for det betydde et brudd på den regelen som det ble holdt mest fast på. Et brudd på denne ble straffet på brutal måte. Å forlate rekken betydde døden. Nye fanger i leiren, som ikke visste noe om dette forbudet om å forlate rekken, ble slått til de ikke var arbeidsføre mer. Det kunne sammenlignes med sultedøden i bunkeren.
Vi var sikre på at de ville drepe pater Maximilian, før han ville klare å nå frem til dem. Men det skjedde noe helt utenom det vanlige. Dette var uhørt i historien til de syv hundre konsentrasjonsleirene i Det tredje riket. Aldri kunne en fange forlate rekken uten å bli straffet. For SS-folkene var dette så utrolig at de ble helt forfjamset. De så på hverandre og visste ikke hva de skulle tro.

— Hva skjedde så?
Pater Maximilian gikk forover med sine tresko, sin stripete uniform og sin matskål hengende ved siden. Han beveget seg hverken som en tigger eller som en helt. Han gikk som en mann som var klar over sitt store kall. Han ble stående rolig foran offiserene. Leirkommandanten kom omsider til seg selv igjen. Rasende spurte han sin stedfortreder: “Hva vil dette polske svinet?” De så seg om etter oversetteren, men det viste seg at det ikke var nødvendig med noen oversetter. Pater Maximilian svarte rolig: “Jeg vil dø i hans sted”, og pekte med hånden på Gajowniczek, som stod ved siden av ham.
Tyskerne stod målløse og gapende av forundring. For dem, som representerte den verdslige gudløsheten, var det ikke til å forstå at noen kunne ønske å dø for en annen. De så på pater Maximilian med spørsmålet i blikket: Er han blitt gal? Kanskje vi ikke helt forstod hva han sa?
Omsider ble det andre spørsmålet stilt: “Hvem er du?” Pater Maximilian svarte: “Jeg er en polsk katolsk prest.” Dermed tilstod fangen at han var polakk, at han tilhørte den nasjonen som de hatet. Videre tilstod han at han tilhørte den geistlige stand. For SS-folkene var presten et samvittighetsnag. Det er interessant at pater Maximilian ikke engang bruker ordet “bitte” (“vær så snill”, o.a.) i samtalen. Med sitt utsagn satte han seg opp mot den tyske autoriteten, som tillot seg å bestemme over liv og død. Han tvang dem til å endre sin dom. Han forholdt seg som en erfaren diplomat. Bare at han, i stedet for å stå der i frakk, ordensbånd og medaljer, stod der i sin stripete fangedrakt, med matskålen og treskoene. Det var dødsens stille, og hvert sekund syntes å vare i århundre.
Til slutt skjedde det noe som hverken tyskerne eller fangene har kunnet forstå inntil i dag. SS-kommandanten vendte seg til pater Maximilian og tiltalte ham høflig med “De” og spurte: “Hvorfor vil De dø for ham?”
Alle prinsipper som SS-mannen hadde støttet seg på, falt sammen i seg selv. Et øyeblikk tidligere hadde han kalt ham “det polske svinet”, og nå henvendte han seg til ham med høflig tiltale. SS-folkene og de ikke-autoriserte offiserene som stod ved siden av ham trodde ikke sine egne ører. Kun en gang i konsentrasjonsleirenes historie snakket en høytstående offiser, som lot tusenvis av mennesker myrdes, til en fange på denne måten.
Pater Maximilian svarte: “Han har kone og barn.” Det er som hele katekismen i et nøtteskall. Han forklarte enhver hvor viktig farskapet og familien er. Han var en mann med to doktorgrader, som han hadde tatt i Roma med utmerkelsen „summa cum laude“ (den høyeste utmerkelsen som gis), forfatter, misjonær og akademisk lærer ved universitetene i Krakau og Nagasaki. Han mente at livet hans hadde mindre verdi enn livet til en familiefar. Det var en vidunderlig undervisning i katekismen.

— Hvordan reagerte offiseren på pater Maximilians ord?
Alle ventet på hva som nå ville skje. SS-mannen var overbevist om at han var herre over liv og død. Han hadde kunnet bestemme at pater Maximilian skulle slås på den skrekkeligste måte fordi han hadde forbrutt seg mot den strengeste regelen som var blitt befalt, idet han hadde gått ut av rekken. Og enda viktigere: Får en fange lov til å preke moral?! Han hadde også kunnet dømme begge til sultedøden. Etter noen sekunder sa SS-mannen: “Det er i orden”. Han var enig med pater Maximilians forslag og tilstod at han hadde rett. Det betydde at det gode seiret over det onde, over det største onde.
Det finnes ikke noe dårligere enn å dømme en mann til sultedøden av hat. Men det finnes ikke noe høyere enn å ofre sitt eget liv for en annen. Det største gode vant. Jeg vil spesielt fremheve pater Maximilians svar: På tre spørsmål svarte han tre ganger kort og klart med bare fire ord. I bibelen står tallet fire symbolsk sett for det fullkomne mennesket.

— Hvor viktig var det for de fangene som ikke ble valgt ut å være øyenvitne?
Tyskerne lot Gajowniczek gå tilbake inn i rekken, og pater Maximilian tok hans plass. Die dømte måtte ta av seg treskoene, da disse ikke var nødvendige for dem lenger. Døren til bunkeren ble bare åpnet for å hente ut lik. Pater Maximilian gikk inn som en av de siste og hjalp til og med andre fanger med å gå. I prinsippet var det deres egen begravelse før døden. Foran blokken måtte de ta av seg sine stripete uniformer, og så ble de kastet inn i en celle på omtrent åtte kvadratmeter. Litt sollys sivet inn gjennom de tre stripene av vinduer på det kalde, harde og våte gulvet og de svarte veggene.
Så skjedde det enda et under. Selv om pater Maximilian bare kunne puste med den ene halvparten av lungen, var det han som overlevde lengst. Han levde 386 timer i dødscellen. Enhver lege vil erkjenne at det er utrolig. Etter denne forferdelige tiden hvor han gikk døden i møte, gav bøddelen i hvit legefrakk ham en dødelig injeksjon. Men, som om ikke dette var nok, han døde fremdeles ikke… De måtte gi ham en injeksjon til. Han døde kvelden før festen for Jomfru Marias opptakelse i himmelen. Henne han særlig hadde æret. Hele sitt liv hadde han villet arbeide og dø for Maria, den uplettede. Det var den største glede for ham å dø på denne dagen.

— For å komme tilbake til det første spørsmålet, ville De være så snill å forklare oss hva pater Maximilians usedvanlige innstilling betydde for Dem, De som ble forskånet for sultedøden?
Pater Maximilians offer ble til inspirasjon for mange gjerninger. Det styrket aktivitetene til fangenes motstandsgruppe, en undergrunnsorganisasjon. Og det delte tiden inn i “tiden før” og “tiden etter” pater Maximilians offer. Mange fanger overlevde konsentrasjonsleiren takket være at denne organisasjonen fantes og var aktiv. Få av oss ble reddet, omtrent to av hundre. Jeg mottok nåden å være en av disse to. Franciszek Gajowniczek ble ikke bare reddet, men levde ennå i 54 år.
Vår hellige medfange reddet først og fremst menneskeligheten i oss. Han var en åndelig hyrde i sulte-bunkeren. Han trøstet, bad bønner høyt, tilgav synder og gjorde korsets tegn over dem som gikk bort til evighetens verden. Han styrket troen og håpet i oss som overlevde utvelgelsen. Midt i denne ødeleggelsen, i denne redselen og ondskapen fornyet han håpet.