MI etter konsilet

MI etter konsilet

Papst Johannes Paul II.
Pave Johannes Paul II. med Franciszek Gajowniczek, som den hellige Maximilian gikk inn i sultebunkeren for, i anledning av Maximilians helligkåring i 1984.

Det andre vatikankonsilets revolusjon har heller ikke forskånet MI:

  1. Navnet: Man begynte med å forandre det altfor krigerske navnet militsen (ridderne) til „Misjonen til Immaculata”. Målet var at det bedre skulle tilsvare religionsfrihetens prinsipp og tilsvare konsilets pasifistiske maksime. Snart ble også statuttene tilpasset konsilets innstilling. Sitatene i de nye statuttene er utelukkende hentet fra tekstene til konsilet, fra pave Paul VI. og pave Johannes Paul II, samt noen sitater av den hellige Maximilian.
  2. Målsetningen: Disse statuttene presenterer et helt nytt mål for MI: man nevner ikke lenger omvendelsen til frimurerne, heretikerne osv.. Man fjernet også den viktige, siste setningen i bønnen til MI: “Å Maria, unnfanget uten synd…”. Denne setningen ble tilføyd av grunnleggeren: „og for alle som ikke tar sin tilflukt til deg, spesielt for frimurerne og alle som er blitt anbefalt deg”. Sjelenes omvendelse, kampen mot villfarelse, og bestrebelsen for å føre de frafalne tilbake til kirken er heller ikke å finne i statuttene lenger. Ikke et ord om Satan, Immaculatas og sjelenes hovedsakelige fiende. Og derfor nevnes det logisk nok heller ikke noe om sjelenes frelse; sjelene, som man for enhver pris må redde fra helvete.
  3. Vesen: Når det gjelder MIs vesen, så er det fremdeles snakk om å hengi seg helt til Immaculata, men den konkrete virkeliggjørelsen av denne vigselen ble vesentlig forandret. Ikke et ord om lydighet overfor Immaculatas vilje. I stedet for utbredelsen av den sanne tro står nå de aktivitetene i midtpunktet, som har som mål å opphøye menneskeverdet og å værne om livet.
  4. Guds Mor presenteres kun som et eksempel og et forbilde til etterlignelse. Derimot ble det som den hellige Maximilian kaller den “praktiske anvendelsen av dogmet om den uplettede unnfangelse”, underslått. Her dreier det seg om hennes aktive rolle som formidler av alle nådegaver (en sannhet som etter Det 2. vatikankonsilet blir sett på som en mening som kan diskuteres), særlig omvendelsens og helliggjørelsens nåde. På denne måten avviser man det som grunnleggeren så som fundamentet for hele sitt verk: “Alt som utrettes i MI beror på det faktum at Maria formidler alle nådegaver. Dersom det ikke ville være tilfellet, ville alt arbeidet og anstrengelsene våre være meningsløse” (Konferansen av 06.06.1933).
Drucke diese Seite