Beretning: “Jeg var virkelig forundret”

 Pastor Oh Ki Sun, en koreansk prest, beretter om sine opplevelser med pater Maximilian Kolbe i Nagasaki. Han var den gang en ung filosofi-student hos pater Kolbe.

Det var knapt gått noen dager etter at pater Kolbe hadde kommet frem til Nagasaki, før han besluttet å utgi et månedsblad med tittelen “Vår Frues ridder”. Han eide ikke et rødt øre, og dessuten hverken forstod han eller kunne han snakke et eneste ord på japansk. Allikevel besluttet han at bladet skulle være gratis. Han ville selv gå ut på gaten og gi det til alle som gikk forbi. En fornuftig person vil vel si til seg selv at dette er er et umulig foretagende, nærmest en tullings vanvidd. Men for ham fantes det ikke noe umulig, og han var på ingen måte en tulling.

Sammen med noen fransiskanske brødre gikk han av gårde for å kjøpe en trykkpresse. Selgeren og hans ansatte kunne ikke skjule sin forundring og sin nysgjerrighet. Den fremmede kunne ikke et ord japansk og heller ikke forstå noe. Ved hjelp av tegn med hender og føtter gjorde han det klart at han ville kjøpe en presse. Selgeren skrev prisen med arabiske tall på et papir: 150 yen. Pateren dro opp lommeboken, gravde i den, foldet hendene og senket hodet dypt. Selgeren forstod at pateren ikke hadde noen penger. Men han forstod ikke om pateren ville ha maskinen gratis eller om han ville kjøpe den på kreditt. Selgeren rakte ut hendene på en forvirret og avvisende måte. Men holdningen til den fremmede var så fengslende at han sa til sine ansatte at de skulle gjøre pressen klar til salg.

En time senere dukket det opp en helt ukjent person og betalte prisen, men forlangte at man ikke skulle si noe om dette til den fremmede (pater Maximilian). Så forsvant vedkommende igjen. Så hadde man altså en presse. Men ingen kjente personen som hadde betalt den, unntatt pateren. Jeg spurte ham flere ganger om dette, men jeg fikk aldri noe svar, han bare smilte. Jeg sa at det var skikk og bruk i dette landet at man gikk til velgjørerens hus for å takke, dersom man fikk en gave. Men pateren bare smilte og pekte med et kjærlighetsfylt blikk på Maria-statuen på skrivebordet og sa: “Pengene for pressen har Guds Mor betalt. Siden hun ikke har noe hus her på jorden, kan man heller ikke gå til huset hennes for å si takk.” På samme måte fikk han tak i papir, blekk, og alt annet som var nødvendig.

Han skrev først på latin. Så brakte han manuskriptet til en prest som bodde i Nagasaki og lot det oversettes til japansk. Kjærlighet til Gud og inderlig foræring av Guds Mor var temaene han skrev om. Man kan nærmest ikke tro det: Han lot oversettelsen bli lest høyt for seg mens han satt med lukkede øyne. Og dersom innholdet i oversettelsen ikke stemte med originalen hans, lot han den som leste stoppe opp og rettet feilen på latin. Og det selv om han ikke forstod et ord japansk. Jeg undret meg på nytt hver gang. Først senere forstod jeg at det var Guds Mor som stod bak.

En dag, etter ettermiddagens filosofi-forelesning, gikk jeg en tur med pateren i omegnen til Nagasaki. Vi satte oss i en skråning. Han betraktet omegnen og sa så: “På dette stedet må det bygges et hus hvor Guds Mor kan leve og arbeide.” Jeg visste at han var blakk og trodde det var en vits. „Som pateren ønsker“, sa jeg. Men da svarte han abrupt: “På ingen måte som jeg vil, men derimot som Guds Mor vil. Dersom Guds Mor vil, finnes det ikke noe umulig.” Pateren så på meg fra siden, fant frem en undergjørende medalje og grov den med andakt ned i jorden: “Guds Mor”! Dersom du vil det, så bygg deg et hus og et arbeidssted på denne jordflekken. Og la også oss, dine sønner, bo på dette stedet! Vi kommer til å understøtte arbeidet ditt så godt vi kan.” Også jeg foldet hendene og sluttet meg til paterens bønn. Ti dager senere fortalte pateren meg at han ville kjøpe tomten.

Med en yen i hånden kom han inn på rommet mitt og forklarte at han ville underskrive kjøpekontrakten. Bekymret fulgte jeg ham til rommet hvor besøkende ble mottatt. Og der ventet det faktisk en person som ville selge tomten sin. Vi hilste hverandre og satte oss. Siden pater Kolbe ikke kunne japansk, oversatte jeg det han sa på polsk til japansk. Jeg rødmet da jeg oversatte paterens ord om at han ville inngå kjøpekontrakten med bare en yen. Men pateren fortsatte å være rolig og selvsikker som alltid. Men da eieren av tomten hørte disse ordene, åpnet han forvirret begge øynene på vidt gap og stirret først på meg, og så på pateren: “For en tomt med en verdi av 100.000 yen vil De som første avdrag betale en yen? Det har jeg hittil ikke opplevd i de seksti årene jeg har levd. Hvordan kan man…? ” Jeg oversatte ordrett. Pateren smilte. „Ja! For mennesker er det ikke mulig. Men Guds Mor kan det gjennom Guds makt. Jeg kommer helt sikkert til å betale beløpet til avtalt tidspunkt. De trenger ikke å bekymre Dem.” Om det nå var fordi eieren av tomten syntes det var uhyggelig, eller om han følte seg presset, gikk han likevel med på handelen: „Det er i orden”, sa han, “la oss inngå kontrakten. Om tre dager må du gi meg beløpet!” Pateren samtykket mer enn gjerne.

Jeg fulgte pateren til rommet hans. Han la papiret med kontrakten ned foran Maria-statuen: “Guds Mor! Jeg har inngått kontrakten slik som du ønsket. Om tre dager må jeg betale beløpet. Guds Mor, ikke glem det!” Jeg knelte ned ved siden av pateren som bad på denne måten, foldet hendene og var bekymret. Den gang var 100.000 yen et astronomisk beløp for meg. Aldri hadde jeg sett så mange penger og enda mindre holdt dem i hendene. Men da pateren så opp på Guds Mor, strålte ansiktet hans av glede. Det lyste opp i et enkelt, ekte smil som hos et barn som ser på sin mor.

Så kom dagen som pengene måtte betales. Kjøpekontrakten lå ennå foran Maria-statuen. Pateren virket ikke bekymret. Jeg selv følte meg ikke vel, jeg var urolig. Da forelesningen i filosofi var slutt, så pateren godhjertet på meg og sa: “Hvorfor er du bekymret? Hvorfor plager du deg i ditt indre? Fordi du ikke har den riktige tilliten til Guds Mor. Det går ikke an. Guds Mor er ganske trist av den grunn. Fort, knel ned og be henne om forlatelse!” Han hadde knapt uttalt ordene før jeg knelte ned og ba Maria om unnskyldning med brennende kjærlighet i hjertet. „Aldri mer vil jeg tvile på det som du foretar deg, Maria. Jeg vil ikke være urolig mer av denne grunn. Jeg vil stå fast i troen på at du kan alt. Selv om du bare er et menneske, er du blitt Guds Mor. Det finnes ikke noe her på jorden som ville være umulig for deg! Guds Mor! Forlat meg!”

Dagen som de 100.000 yen måtte betales på, var kommet. Etter forelesningen i filosofi ropte pateren på meg: “Gå til rommet hvor vi tar imot besøk, det venter en kvinne der. Ta imot det som kvinnen vil gi deg uten å si et ord!” Så vendte han seg til Maria-statuen, knelte ned, foldet hendene og senket hodet. Uten et ord gikk jeg til det nevnte rommet. Der satt det faktisk en kvinne som jeg ikke kjente i det hele tatt. På knærne holdt hun en stor pose. Hun stod rolig opp, gav meg posen i taushet og forsvant på et blunk. Hva var dette? Med posen i hånden gikk jeg inn på rommet til pateren, som ennå knelte i bønn foran Maria-statuen. Han tidde mens han tok imot posen og la den foran føttene på statuen full av ærefrykt. „Guds Mor! Takk! La oss hjelpe til med det du vil sette i verk. En gang lot du krukkene fylles med vann og din Sønn forvandlet vannet til vin. Som du engang ba din Sønn om sitt første under, så gi også meg nå et arbeid som behager deg! Jeg vil utføre det, hva det enn måtte være!”

På tomten som var blitt kjøpt slik, oppstod “Guds Mors verksted”, nemlig trykkeriet og det huset vi skulle bo i. Naturligvis fantes det ingen penger da man skulle begynne å bygge, men også denne gangen kom hjelpen fra velgjørere som aldri ble kjent. I hvert fall kjenner ikke jeg disse personene. Men pateren måtte da i hvert fall kjenne dem. Ved hver anledning spurte jeg ham, hvem de vedkommende personene var. Dersom jeg spurte om han kjente dem, så pekte han som regel på Maria-statuen og sa: “Jeg kjenner dem heller ikke, men Guds Mor kjenner dem.”

Månedsbladet “Vår Frues ridder” utkom. Det var knapt gått noen måneder, så var opplaget steget til 100.000 eksemplarer. Tidsskriftet ble delt ut i hele Japan og også i Korea. Selvfølgelig gratis. Å dele ut 100.000 eksemplarer gratis hver måned, krever en stor kapital, men også her ble kostnadene dekket av ukjente velgjørere. Men det merkeligste var: Det kom aldri inn en eneste yen for mye, men heller aldri en eneste yen for lite.

Og det finnes ennå en gåte som jeg frem til i dag ikke har kunnet løse. Da jeg begynte å studere filosofi hos pateren, gikk det knapt tre måneder og så kunne jeg snakke flytende polsk. Og det selv om jeg ikke hadde studert polsk i en eneste time engang, og jeg er heller ikke over gjennomsnittlig begavet. Når han forfattet manuskriptene, måtte jeg ofte skrive for ham. Når han satt foran Guds Mor og snakket polsk, satt jeg ved siden av, oversatte til Japansk og skrev det ned. Så leste jeg det japanske manuskriptet for ham. Selv om han ikke kunne japansk, rettet han straks på meg dersom oversettelsen var feilaktig, inneholdt unødvendige vendinger eller var ufullkomment. Han tilføyde også ting som manglet. Jeg kunne ikke slutte å være forundret over dette.

I mellomtiden har det gått fire år, men ennå i dag snakker jeg flytende polsk med hver polakk jeg møter. Pateren må ha innvirket direkte på hjernen min den gang. En dag gikk jeg igjen en tur med pateren utenfor byen. Der vokste det mye skog, fuglene kvitret, bekker bruste. Vi slo oss ned på et sted hvor det var mye gress, og hadde det riktig trivelig. Pateren så opp mellom trærne på den lyse himmelen: “Guds Mor!” På dette stedet må vi bygge enda et hus for deg. Her må du være mor for de utallige foreldreløse barna og lindre de hjelpetrengende i deres sorg. Dersom du vil, skal jeg begynne på dette foretagendet. Er det ikke synd på disse foreldreløse barna? Hva kommer du så til å gjøre med disse hjelpetrengende menneskene?” Jeg satt ved siden av pateren og så på ham fra siden. Han snakket med Guds Mor og jeg hørte på ordene hans med ærefrykt og forundring. Ansiktet hans lyste, og øynene hans strålte av kjærlighet. Jeg spurte dempet: “Pater, har Guds Mor svart ja til dette foretagendet?” Pateren svarte ikke, men senket hodet litt. Han så ut til å være full av glede.

Når pateren gjennom Guds Mor ville så kjærlighet til Gud i hjertene til menneskene, våget han å gjøre ting som ikke var mulige å gjennomføre etter menneskelig bedømmelse. Jeg visste allerede av erfaring at planene hans ville bli realisert fullstendig og nøyaktig. Men denne gangen spurte jeg meg forundret hvor de foreldreløse barna og de mange hjelpetrengende menneskene var hen. Jeg begynte å tvile. Mens jeg gjorde meg mine tanker om dette, så pateren på meg og sa: “Du trenger ikke å bekymre deg! Du kan nok ikke forstå dette nå, men senere, i fremtiden, vil du begripe det. For øyeblikket må vi legge alle våre krefter i arbeidet for Guds Mors verk: arbeide er det vi må gjøre.” En måned senere besluttet han å kjøpe tomten på 180.000 m². Han hadde naturligvis ingen penger, men det han hadde, det var sin flammende kjærlighet og hengivelse til Guds Mor.

Dagen da kjøpekontrakten med eieren av tomten skulle inngås, nærmet seg. Pateren og jeg bekymret oss ikke for dette i det ringeste. I rommet til pateren brant lyset til langt på natt. Gjennom vinduet kunne man skimte omrisset til pateren. Han knelte foran Maria-statuen i bønn. Da jeg noen dager senere gikk inn på rommet hans før forelesningen i filosofi, virket det som han var sovnet. Han syntes å være uten bevissthet der foran statuen, ansiktet hans var rødt mens pannen og ansiktet var badet i svette. Pusten gikk tungt. Legen som ble tilkalt slo forundret fast at dette mennesket ikke levde av egen kraft, men i kraft av den Gud som han trodde på. Legen var en ivrig buddhist. Under paterens innflytelse omvendte han seg til kristendommen og understøttet paterens arbeid så godt han kunne. Han fant ut at den ene halvparten av paterens lunge var fullstendig lammet. Av den andre halvparten fungerte over en tredjedel ikke. Og et slikt menneske kunne egentlig ikke leve. Og allikevel arbeidet pateren mer enn et gjennomsnittlig menneske.

Dagen etter den høye feberen og bevisstløsheten tok pateren meg med til rommet hvor besøkende ble mottatt, uten å si et ord. En fornem dame reiste seg, hilste ærbødig og rakte pateren en gjenstand som var viklet inn i et lite tøystykke. „Her er papirene til tomten. Jeg fikk hele beløpet i går. En kvinne kom og betalte alt. Så gav hun meg papirene og bad meg om å bringe dem til Dem. Derfor er jeg her i dag.” Damen som stod foran oss bukket til avskjed og fjernet seg. Jeg hadde ikke visst om noen ting. Jeg så på pateren. Han stod med papiret i hånden, uten noen form for sinnsbevegelse og uten forundring. Det var som om dette var en selvfølge for ham, men han var full av takknemlighet.

Dagen etter, da forelesningen i filosofi nettopp var slutt, tok han uten å si et ord en bitteliten Maria-statue til seg. Med Maria-statuen på brystet brøt han opp, og jeg fulgte ham. Han gikk til det samme stedet hvor han for noen dager siden hadde talt ordene: “Guds Mor!” Her må du være mor for de utallige foreldreløse barna og lindre de hjelpetrengende i deres sorg.” Forsiktig satte han den lille statuen som han hadde båret på brystet foran seg og knelte ned. “Du vet Mor, at jeg ikke kan være her når du må ta deg av de foreldreløse. Men sønnene dine kommer til å hjelpe deg.” Jeg skjønte ingenting av disse ordene som han sa til Guds Mor. Men da atombomben falt ned midt i Nagasaki sentrum, nesten hele byen ble til aske i løpet av et eneste øyeblikk og 500.000 mennesker brant opp, da dukket plutselig de mange foreldreløse barna og de stakkars flyktningene opp. Disse menneskene var blitt rammet av ulykke, og de samlet seg på dette stedet. Da forstod jeg paterens profeti. På den 180’000 m² store tomten bygget fransiskaner-brødrene hytter for å redde de sårede som var hjelpeløse og gi dem et sted å være.